holdt i den matematisk-naturvitenskapelige klasses møte

den 15. november 2001

  

av professor Jan Raa

 

 Jostein Goksøyr døde den 5. desember 2000 i Bergen, 78 år gammel.

Jostein Goksøyr ble født på Karmøy den 28. juni 1922. Da han var noen uker gammel dro familien til Eidsvoll, hvor faren fikk stilling som lektor på Eidsvoll offentlige landsgymnas. Der tok Jostein Goksøyr examen artium i 1941.

I begynnelsen av krigen fikk Jostein Goksøyr tuberkulose og ble innlagt på sanatorium. Men han var knapt ute igjen før han engasjerte seg i aksjoner mot den tyske okkupasjon av Norge. Han ble arrestert, men takket være tuberkuloseattesten som faren kunne vise frem for sin sønn, ble han satt fri. Faren ble selv arrestert i forbindelse med læreraksjonen i 1942 og sendt til Kirkenes sammen med mange hundre andre lærere. På grunn av sin tuberkulose, kunne ikke Jostein Goksøyr delta i de norske styrkene som var under oppbygging på denne tiden, og i en tid da familien følte seg svært usikre, flyktet han sammen med mor og søsken til Gøteborg.

Jostein Goksøyr studerte ved Gøteborg Høgskole under krigen og der avla han eksamen i botanikk. Dette var et fag som interesserte ham og som det var naturlig for ham å studere. Faren var nemlig en dyktig botaniker som hadde gjennomført omfattende studier av det mangfoldige plantelivet på Runde på Sunnmøre, der familien har sine røtter. Familiens interesser for natur og naturfag i vid forstand, har sikkert bidratt mye til å prege Jostein Goksøyr som vitenskapsmann og engasjert samfunnsborger.

Etter krigen begynte Jostein Goksøyr å studere realfag ved Universi-tetet i Oslo. Her fikk han et solid faglig grunnlag i kjemi, i tillegg til biologi. Med gode kunnskaper i både kjemi og biologi, var han godt rustet til å studere biokjemiske mekanismer som ligger til grunn for biologiske fenomener. Dette ble hans vitenskapelige varemerke, og det har preget hans forskning innen alt fra mykologi, mikrobiell fysiologi og biokjemi, til molekylær økologi og akvakultur. Det satte sitt preg også på hans mange studenter, og i neste omgang på de mange nye faggrupper som har sitt utspring i miljøet omkring Jostein Goksøyr ved Universitetet i Bergen.

I 1950 tok Jostein Goksøyr magistergrad ved Universitetet i Oslo på et arbeid om fysiologi og stoffskiftebiokjemi hos sopp. Deretter ble han ansatt ved Sentralinstituttet for industriell forskning i Oslo, som leder for en forskergruppe i anvendt mikrobiologi. Samtidig arbeidet han med sin doktorgrad som han forsvarte for graden dr. philos. i 1955, ved Universitetet i Oslo. I dette arbeidet klarla han den biokjemiske virke-mekanismen av en kjemisk forbindelse som hemmer vekst av sopp og som det var aktuelt å ta i bruk som plantevernmiddel, nemlig diethyl-dithiokarbamat. Det var ingen enkel oppgave på denne tiden å finne ut hvilke biokjemiske reaksjonstrinn i stoffskiftet hos en mikroorganisme som blir påvirket og hemmet av et bestemt giftstoff. Studier av virkemekanismen for ulike giftstoff gikk den gang hånd i hånd med oppdagelsen av ukjente reaksjonstrinn i stoffskiftet. Jostein Goksøyrs konklusjon når det gjelder dithio-karbamatenes virkemåte, og andre fungicider, står ved lag den dag i dag, og den fremgangsmåte han benyttet for å klarlegge virkemekanismen for stoffskiftehemmere, ble modell for tilsvarende studier i mange år fremover. Hans avhandling er derfor blitt mye brukt som oppslagsbok for forskere på feltet.

I 1956 ble Jostein Goksøyr dosent på Botanisk laboratorium ved Universitetet i Bergen, og fra dette institutt begynte han å utvikle og sette sitt preg på mikrobiologi som eget fag ved det matematisk-natur-vitenskapelige fakultet. Ti år senere, i 1966, ble Jostein Goksøyr utnevnt som professor i generell mikrobiologi, samtidig som det ble opprettet et eget institutt for faget, Institutt for generell mikrobiologi. Han ble, naturlig nok, styrer av det nye instituttet fra starten. I tiårsperioden fra 1956 til 1966 la Jostein Goksøyr opp emnestudiene i cellebiologi, biokjemi og mikrobiologi ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Gjennom de kjemisk og biokjemisk orienterte studieretninger som han slik bidro til å skape, tiltrakk han seg et stort antall studenter til hovedfag i biokjemisk orientert mikrobiologi. Norsk biologi var den gang dominert av den beskrivende og naturhistoriske tradisjon, mens Goksøyr ville ha større innslag av eksperimentelle studier, med analyser basert på moderne biokjemi og etter hvert også på molekylærbiologi.

Jostein Goksøyr var en uvanlig dyktig lærer som fikk mange unge studenter til å strømme til faget mikrobiologi. Det er mange som viser til hans fremragende undervisning, og inspirerende faglige diskusjoner, som avgjørende for studievalg og senere akademiske utvikling. Hans evne til å levendegjøre kjemi og biokjemi gjennom spennende eksempler fra biologien og det praktiske liv, bidro sterkt til den store tilstrømmingen av studenter til instituttet.

Jostein Goksøyr klarte å forene grunnforskning og anvendt forskning på mange felt. Han gjennomførte grunnleggende studier av hussoppens stoffskifte, med det som baktanke å finne egnete metoder til å bekjempe soppskader i trebygninger. Han tok opp studier med tanke på å finne årsaken til at noen tresorter er bestandig mot råtesopp, med implisitt begrunnelse at slike studier ville kunne gi opphav til nye ideer til beskyttelse av treverk. Han var en pionér når det gjelder utviklingen av mikrobiell økologi i Norge, særlig når det gjelder kvantitative metoder til studier av hvordan mikroorganismer påvirker hverandre i komplekse økosystemer, som for eksempel i aerobe soner i ferskvann og sjø, i anaerobe sedimenter. Da diskusjonen om miljøpåvirkningen fra havbruk i Norge tok til mot slutten av 1970-tallet, hadde man dermed et faglig fundament å ta utgangspunkt i, særlig når det gjaldt konsekvenser av medisinbruk, som på den tiden var ute av kontroll. Jordbunnens mikrobiologi og interaksjoner mellom mikroorganismer i jord ble etter hvert et spesialområde for Jostein Goksøyr og hans studenter. Gruppen utviklet metoder for bestemmelse av mikrobiell enzymaktivitet i jord, og ved hjelp av vitalitetsfarging kombinert med DNA-analyser av jodbunns-mikrober, ble det funnet at artsmangfoldet i jordbunnen måtte være betydelig større enn det klassiske dyrkningseksperimenter tidligere hadde vist.

Selv om tanken på anvendelse ofte lå bak Jostein Goksøyrs viten-skapelige virksomhet, var det de grunnleggende og langt på veg filosofiske spørsmål som var de hyppigste diskusjonstema i fagmiljøet. Hva var muligheten og sannsynligheten for liv på andre kloder, - hvordan kan de første trinn i utviklingen av liv på jorden ha foregått, - hvordan kan plante og dyreceller ha oppstått? Goksøyr klarte å fengsle mange unge studenter gjennom den måten han drøftet slike spørsmål. I en liten artikkel han fikk trykket i Nature i 1967, fremsatte han den teori at flere bakterieceller av samme art hadde smeltet sammen, og dannet en større celle med en felles cellemembran og med arvestoffet konsentrert i et avgrenset område i sentrum. Deretter hadde andre typer bakterier blitt tatt opp i denne urcellen og etter hvert utviklet seg til organeller med spesielle funksjoner, for eksempel aerob energiproduksjon, fotosyntese og bevegelse. Nesten samtidig, men uavhengig av Goksøyr, formulerte andre forskere tilsvarende teori for utvikling av den eukaryote celle, og i dag er teorien allment akseptert.

Parallelt med sin vitenskapelige livsgjerning var Jostein Goksøyr i årtier med på å forme norsk forskningspolitikk, gjennom deltagelse i mange styrer, utvalg og komitéer oppnevnt av forskningsråd og universiteter. Videre har Goksøyr hatt interesse av å formidle resultater av forskning, og kunnskap om forskning, til folk flest. Han var en ettertraktet foredragsholder i studentforeningene i Bergen, han var formann i Kontaktutvalget for populærvitenskapelig virksomhet ved Universitetet i Bergen på 1960-tallet, og redaktør for tidsskriftet Naturen fra 1978 til 1984. Kombinasjonen vitenskapsmann, forskningspolitiker og pedagog med enestående evner til å sammenfatte vanskelig stoff i skriftlig form, gjorde Jostein Goksøyr til et naturlig valg som leder av det langvarige arbeidet med å skrive Universitetet i Bergens historie til 50-års jubileet i 1996.

Goksøyr ble medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1970. Han var medlem av Kungliga Vitenskaps-Societeten i Uppsala fra 1987. I 1996 fikk han hederspris fra Meltzerfondet for sitt mangeårige virke ved Universitetet i Bergen, og i 2000 ble han utnevnt til æresmedlem i Norsk forening for mikrobiologi.

Jostein Goksøyr var en god leder; inspirerende, engasjert og radikal i tankegangen, ikke bare faglig men også politisk. Han var en helstøpt vitenskapsmann med store kunnskaper på mange områder, og han hadde et grunnleggende etisk perspektiv på alt han gjorde. Vi er derfor mange som i alle år etter at vi selv var studenter hos Jostein Goksøyr, ser på ham som forbilde og autoritet. I respekt for hans omfattende innsats og betydning, vil vi hedre hans minne.